NZ 2015

Jeg har en utrolig grei kone. Til tross for tre små unger som krever sitt har jeg fått velsignelse for et nytt NZ eventyr utpå nyåret. Takk Marit!

Denne gangen blir det kun Nordøya hvor Oddvar og jeg skal utforske utilgjengelige jungelelver. Vi har lagt ned mye arbeid på internettet for å finne de beste elvene (stor fisk, lite folk og uberørt natur) – og ikke minst hvordan vi skal kommer oss inn til godbitene. Om forholdene tillater det satser vi på 3-4 dagers turer langt inn i villmarka. Elvene vi har valgt ut er relativt små med krystallklart vann, jungeltrerreng og stor brunørret. Avreise: 26 Januar 2015. Da skal sikadene være godt i gang, sommerværet er på sitt mest stabile og Kiwiene er tilbake på jobb etter ferien sin:-)

20140804-161150-58310204.jpg

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Lake O i New Zealand Trout Fisher

Når jeg traff Peter i Rotorua i vinter avtalte jeg å skrive en artikkel til magasinet hans om Lake Otamangakau. Med tillatelse fra Peter kan bladet kan nå lastes ned her: 145. Artikkelen starter på side 24:-)

Skjermbilde 2014-07-24 kl. 22.43.30

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Litt film fra Lake O.

Det er ikke så lett å filme når man fisker alene – og helst vil man jo konsentrere seg om fisket – men her er iallefall noen klipp fra en magisk dag på Lake O. Jeg mistet de tre første fiskene, men etterhvert fikk jeg en vakker brunørret på 3,3 kilo. Filmen kan sees på Vimeo ved å trykke akkurat her.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Bare eeeen gang tel…

Ella-Ingeborg på 5 er til tider djævelsk til å mase. Særlig når et gjelder gotteri. «Bare eeeen til, please!» hører vi ofte. Og det er ikke fritt for at vi blir en smule irritert av å høre på gnålet. Likevel var det denne strategien jeg valgte overfor kona… Nå hadde jeg jo fisket Lake O mange ganger men jeg skulle så gjerne vært der «bare eeeen gang til….»… De store i grisebukta fristet voldsomt. Marit er grei så jeg fikk 3,5 time men så måtte jeg være tilbake så vi kunne dra på klatrekafe med ungene.

Værmeldingen var derimot ikke grei. Det var meldt regn og vind fra feil retning. Men kanskje de tok feil tenkte jeg når jeg suste oppover bakkene. Alltid optimist… Vel fremme kunne jeg konstatere at de hadde helt rett. En god frisk bris blåste rett inn i grisebukta og jeg ville nok ikke klare å kaste mer enn 1,5 meter i sånn motvind med 3-er stanga mi. Jeg kjørte til utløpskanalen, hvor jeg aldri hadde sett fisk før. Men kanskje den lave vannstanden hadde noe å si?

Lite vind i utløpskanalen

Lite vind i utløpskanalen

Det var lite vind i utløpskanalen, men spotteforholdene var stort sett dårlige. Ett og annet solgløtt ga god spotting innimellom. Men ellers sto jeg stort sett å ventet på sola. Jeg så 5-6 fisk og hadde spennende fiske. De to første ville ikke ha det jeg serverte, men nummer tre gikk rett opp og tok en stor grønn humpy (som nok lignet på en sikade). En solid brunørret i 2,5 kilosklassen som heiv seg rundt og raste utover. Litt for fort for meg så snøret gikk tvertt av. Etter nok en avvisning fant jeg en fin regnbue. Den tok tørt i et deilig sakte-kino– slurpevak.

En fin tokilos regnbue fra utløpskanalen

Tokilos regnbue som tok tørt i utløpskanalen

Nå begynnte tiden å renne ut, men jeg hadde lyst til å utforske noen nye områder av vannet nå som vannstanden var så lav. Jeg fant et nydelig grunnområde med krusende fisk.

Her gikk det an å vade langt bortover

Her gikk det an å vade langt bortover

Vinden var i sterkeste laget her, men slakket av innimellom. Jeg så flere ploger på «flatsen» og fikk en regnbue på nesten to som tok tørt.

Her gikk det minst tre fisker frem og tilbake

Her gikk det minst tre fisker frem og tilbake helt i kant mot weedsen

Fin regnbue fra flatsen som tok tørt. Litt under to...

Fin regnbue fra flatsen som tok tørt.

Jeg mistet og en betydelig større som tok corixaen. Jeg så den aldri men den dro volsomt avgårde og sleit snøret. Så var det bare å småspringe tilbake til bilen for å nå klatrekafeen i Turangi. Jeg var godt fornøyd. Den nyoppdagede «flatsen» var flott og skal besøkes neste gang – jan/feb 2016. Om en liten uke setter vi oss på flyet hjem til Norge. Der venter kaldt klarvær og etterhvert skreifiske i mars og kveitefisket utover våren. Det blir fint det og:-)

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

Storfisk i Lake O

Etter å ha studert resultatene fra fiskefellene i gytebekkene til Lake O har jeg lurt litt på hvor de skikkelig store ørretene oppholder seg. Jeg har fisket mange økter i Lake O og brunørretene jeg har fått har alltid vært mellom 2,1 og 2,6 kilo. Nydelige fisker for all del, men jeg tror ikke jeg har sett noen som har bikket den magiske trekilosgrensen. Helt til i dag…

Vannstanden var lavere enn jeg har sett noen gang før og områdene innenfor weedbedsene der brunørreten vanligvis patruljerer var noen steder nesten tørrlagte.

På en strekning hvor jeg vanligvis ser sånn cirka 15 fisk så jeg i dag bare 5, men de jeg så var store. Det vil si, den første så jeg kun slamskyen etter så den skremte jeg godt.

Neste fisk så jeg tidsnok. Den kruset sakte mot meg og jeg rakk å legge ut fluene mine (Blue Humpy med min kjære corixa hengende 15 cm under). Ørreten steg sakte opp og slurpet i seg tørrflua. Jeg løftet stanga og vannflaten eksploderte, men flua løsnet etter et par sekunder og inn kom en bøyd krok. Shit den var stor! Jeg snek meg videre og kom på en ny fisk etter bare 10 meter. En som ikke ville ha fluene mine som filmsnutten under viser…

Den neste jeg så tok corixaen. Vannfokket sto og den raste over weedbeddet og 20 meter utover. Jeg holdt i snøret med fingrene og brant meg! Der ute gikk fisken rett ned i et solid weedbed og der ble den. Jeg prøvde å gi slakk men det nyttet ikke så jeg måtte slite og inn kom en tørrflue uten corixa under. Det var som f…

Jeg lurte meg videre i gjørmen som var blottlagt av den lave vannstanden. Jeg skremte en fisk før jeg fant neste. Den gikk på utsiden av weeden. Fluene landet en liten meter foran ørreten som så diger ut. Den gikk rett frem i god fart og slurpet ned tørrflua. Etter endel plasking og hopping fikk jeg fisken innenfor weedsen, men da gikk den på et langt utras og den startet med å svømme rett gjennom weeden sånn at fluesnøret gikk under det. Det kunne bli litt komplisert etterhvert… Men den satt seg ikke fast lenger ut og når bare fortommen var under weeden skar den seg igjennom. Men akkurat når ørreten var på vei over weedsen inn mot meg løsnet flua. Det kom noen gloser, men fisken ble liggende i weedsen med sporden stikkende opp bare 3-4 meter fra meg. Men mellom oss var det dyp gjørme… Jeg tok sjansen og gikk ut i gjørma. Jeg sank til langt over knærne og sank enda mens jeg la håven over den store fisken. Yesss! tenkte jeg, men håven var tom og nå gjorde fisken et lite slag med sporden og gled utover. Det var som bare svarten for dette var den største jeg hadde hatt på i Lake O – garantert tre. Ergelig!

Jeg var kommet til en plass hvor jeg vanligvis må snu på grunn av en gjørmete liten kanal som går inn i bushen. Mens jeg sto der og så på det fine været så jeg plutselig en plog i vannflaten 30-40 meter bortfor kanalen. Så en til og en til. Det så veldig grunt ut men det var et stort grunnområde som var 20-30 meter bredt og kanskje 70 meter langt på innsiden av et stort weedbed.

Her gikk det 6-7 stoooore brunørreter...

Her gikk det 6-7 stoooore brunørreter…

Jeg måtte dit! Og kom meg over gjørmekanalen med livet i behold, men med gjørme fra topp til tå… Jeg telte 7 fisker som kruset rundt. De gikk stadig med ryggen over vann og jaktet tydelig på noe hurtig siden de innimellom gjorde raske utfall. Sannsynligvis damselnymfer.

Jeg holdt på den faste oppskriften min her med corixa under en stor tørrflue. To forhold gjorde fisket vanskelig. Det var grunt og endel weed som gjorde at nymfa fort satte seg fast – og det blåste mer og mer og det rett i mot. Den borteste enden av «kulpen» var smalere så der ville jeg kunne komme nærmere fisken. Jeg slet meg bortover i gjørma…

20140128-085425.jpgØrreten så gjevnstor ut og jeg tenkte de var i 2,5 kilosklassen. Jeg prøvde meg på den aller borteste. Den gikk nærmest siden jeg sto på og jeg ville heller ikke skremme de andre om jeg skulle klare å kroke den. Etter flere forsiktige kast kom fisken endelig i nærheten av fluene. Jeg dro litt snøret og fiske svingte mot agnet – og rett mot meg. Jeg så den gape når den tok corixaen. Jeg løftet stanga og ørreten var fast. Den var tung og det knaket i 3-stanga. Fisket plasket rundt men uten å gå på utras heldigvis for her var det mye dritt den kunne gå fast i. Og den kom greit inn til håven. Den så veldig fin ut men det var ikke før den lå i håven at jeg så hvor stor og feit den var! Vekta i håven viste 3,3 kilo! En fantastisk flott fisk. Jeg tok noen kjappe bilder og en videosnutt og lot den gli tilbake dit den kom fra. Fiskelykke:-)

Godt fornøyd fisker med denne nydelige ørreten på 3,3 kilo:-)

Godt fornøyd fisker med denne:-)

Må bare vise et bilde til av den utrolig flotte fisken...

Må bare vise et bilde til av den utrolig flotte fisken…

Og ett til....:-)

Og ett til….:-)

Ingen av de andre fiskene ble skremt så etter en liten pust i bakken tok jeg sikte på den neste fisken. Den så ut til å være på samme størrelsen. Det stemte bra. Den var 3,1 kilo! Jeg skjønte at alle de syv fiskene var av grovt kaliber – og at jeg hadde funnet gull. Området måtte være ekstremt næringsrikt og på slike steder er det bare de største og sterkeste som står. En småfisk på 2,5 vil bli jaget bort… Dessuten var det neppe noen andre som fisket her. Båtene kom ikke til og det er knapt noen andre som fisker fra land her. Ingen som jeg har sett iallefall.

Vinden ble nå så sterk at jeg ikke kom ut til de andre fiskene men det var liksom helt greit. På vei tilbake til bilen fikk jeg en på 2,3 kilo som ble ganske puslete i forhold. Jeg kunne nesten ikke vente til neste gang jeg fikk besøke de store gutta. Imorra var det svømming og klatrekafe med ungene på menyen før vi dro tilbake til basen i Auckland. Deretter hjem til vinteren… Kanskje det kunne være en bitteliten mulighet for en bittebitteliten morraøkt….

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Waimarino river

Tre minutter kjøring fra Turangi ligger waimarino river. En av mange mindre elver som renner inn i lake Taupo og som de andre går det mye fisk opp i elva. Jeg hadde fått hele dagen til fiske av den greie kona mi:-) Det var siste fiskedagen så Jeg tenkte å utforske flere plasser i nærområdet for jeg skal tilbake til Turangi. Jeg håpet på sikadefiske. Været var nydelig og det var mye sikader på gang. Ella-Ingeborg på 5 hadde samlet noen sikadeskall i hagen som hun delte ut til fremmede (siden hun hadde så mange…)

20140127-070055.jpgJeg parkerte bilen og fulgte en sti oppover. Men mellom meg og elva var det ugjennomtrengelig kratt med torner og dritt. Men her var det kanskje en mulighet…

20140127-070503.jpgJoda det så ut til å være (eller ha vært) et lite hull det gikk an å krype inn i…

20140127-070722.jpgDet gikk såvidt og med noen skraper etter torner kom jeg ut til en nydelig elv.

20140127-070947.jpg

20140127-071345.jpgSikadene sang så høyt at det nesten gjorde vondt i ørene og plutselig så jeg en som var på vingene. Den første jeg hadde sett i år! Nå var det bare å finne en fisk… Jeg vadet forsiktig oppover elva. Fine kulper men kanskje litt grunne og for lite gjemmeplasser. Så fant jeg en fin fisk. Kanskje to kilo. Men den så ut til å sove så jeg gikk videre etter å ha lagt en sikade rett over den fem ganger.

20140127-072218.jpgJeg gikk fra kulp til kulp oppover. Elva var nydelig, sikadene sang og været var nydelig og varmt. Det var bare fisken som manglet. Den neste timen så og skremte jeg fire ørreter før jeg snudde. Nedre deler an Tongariro lokket etter at en engelskmann jeg traff i mørtna etter evening rise kvelden før fortalte at han hadde sett et dusin store browns der dagen før. Han hadde riktignok ikke fått noen men flere hadde steget opp å kikket på sikaden hans. Det hørtes veldig spennende ut, men når jeg endelig satt i bilen så jeg for meg blikkstille vær og svermende sikader på lake O… Med gammel Neil Young på full guffe og 270 hester under panseret gikk bakkene opp mot favorittvannet som en lek. Det begynte kanskje å bli litt mye Lake O men denne turen skulle jeg ikke angre på ettersom jeg skulle komme til å treffe noen av de store gutta…

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Tongariro evening rise

Vi bor bare noen hundre meter fra Tongariro river. Det er kanskje den mest berømte elva på hele New Zealand. Alle kulpene har navn og det er det ingen andre elver på New Zealand som har. En helt utrolig nydelig elv som jeg ikke har tatt et eneste kast i selv om dette er fjerde gangen jeg er i Turangi med familien. Elva er den viktigste gyteelva for ørreten i Lake Taupo og der er det mye fisk for å si det mildt. Elva er kanskje særlig kjent for sine store brunørreter. Mens Marit gikk Tongariro Crossing – en lang tur over og mellom vulkanfjellene tok jeg med ungene til Tongariro Trout Center. Der fikk de mate regbueørret i femkilosklassen. Men det mest interessante for meg var når vi gikk en liten tursti bort til elva. Til «lower birch pool» for å være helt nøyaktig. Og for en nydelig kulp!

20140125-222231.jpgMens Kristian sov i vogna og jentene lekte i vannkanten oppdaget jeg den ene fisken etter den andre ute i kulpen. Der sto det ikke mindre en 7 ørreter på rekke og rad nedover på godt kastehold. Oioi det rykket i kastearmen og det slo meg at stanga mi jo er firedelt og hadde fått god plass i barnevogna…

20140125-223034.jpgOddvar hadde snakket varmt om kveldsfiske i Tongariro, «evening rise» på lokalspråket. Store klekkinger av vårfluer. Senere på dagen hørte jeg med gutta i fiskebutikken om hvilke av kulpene som var aktuell – Major Jones Pool sa de. Klokka halv ni på kvelden tuslet jeg ned til kulpen. Der sto det en kar som av en eller annen grunn pakket sammen etter ti minutter. Da hadde jeg hele kulpen for meg selv, men foreløpig skjedde det ingenting. Været var nydelig med klar himmel og god varme.

20140125-223632.jpgSå begynnte det å vake noe aldeles voldsomt. Det var som en seistim og det plasket over alt. I løpet av en halv time fikk jeg tre regnbuer mellom 1 og 1,5 kilo og mistet tre. Den største ble med hjem til middag og smakte fortreffelig dagen etterpå:-)

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar